Jeg heter Fredrik Fernando, og jeg bor i Oslo. Jeg jobber som pusteterapeut og breathwork coach, og så jobber jeg innen kunst og kultur med prosjektledelse, konseptutvikling, tekst og foto.

Jeg prøver å kombinere mine egne interesser i arbeidet mitt, og noen ganger finner jeg synergier mellom prosjektene jeg gjør - enten for kunder eller noe jeg skaper selv - og lysten til å formidle pust.

Ja, det jeg underviser i er pust for nedregulering av nervesystemet, stresshåndtering og emosjonell frigjøring. En del av dette gjør jeg for bedrifter, enten det er undervisning i klasser eller som innføringer eller foredrag. Da handler det om hvordan de kan bruke pusten aktivt som et psykosomatisk verktøy til å støtte kroppen og mentale prosesser, enten det gjelder å opprettholde høy prestasjon eller rett og slett bare lande i balanse, kroppslig og mentalt.

En annen del er den terapeutiske delen av pust, som hjelper oss å komme dypere inn i både underbevisstheten vår, men også frigjøre oppspart stress og energi i kroppen.

Jeg tror at det arbeidet jeg gjør med pust har hjulpet meg mye til å takle å jobbe så mye digitalt. Som en bunnlinje, så er jeg veldig sensitiv for energi og digital overstimulering, så jeg lager gode rutiner for meg selv for at jeg skal kunne klare å jobbe på den måten jeg gjør. Og det hjelper jo også å drive for meg selv - jeg bestemmer over min egen arbeidshverdag. Jeg har prøvd meg på felleskontor før, og det er ikke min greie.

Så nå har jeg skapt et hjemmemiljø hvor jeg trives, og det er alfa omega for at jeg skal kunne jobbe godt. Det handler om å kunne kjenne hvordan pusten fungerer i kroppen, og selv kunne kjenne etter når jeg er nok og når jeg trenger pauser. Jeg også egentlig veldig takknemlig for teknologi, og det å kunne jobbe digitalt.

Det gjør jo at jeg for eksempel kan drive min egen bedrift, markedsføre meg selv og jobbe fra hvor enn jeg vil. Så blir det opp til meg å selv balansere det kroppslige med det digitale - og faktisk bruke verktøyene jeg selv underviser i. En utbrent pusteterapaut er veldig lite sexy.

Det går overraskende sømløst inn i hverandre. Jeg trenger å ha ting jeg synes er pene, inspirerende og estetisk rundt meg, og det er jo ting jeg har samlet på over tid. Så har jeg en egen arbeidsplass med en pult med det jeg trenger og en god stol. Den stolen har jeg nå jobbet på i flere år.

Den har god ergonomi, og i tillegg til at jeg synes den er veldig fin, så merker man nesten ikke at man sitter på den. Det er luksus at den støtter deg så mye at du glemmer at du har sittet lenge i en kontorstol. Jeg tror det er en god definisjon av godt design; det gjør livet litt enklere. Jeg sitter mye mer på maskin enn jeg ønsker, og da er det å jobbe med å unngå å ha nakke-og ryggsmerter et stort pluss.

Den blir jo like mye et design og dekorobjekt som en stol. Jeg har ikke tenkt så mye over det - for meg handler interiøret om energien det gir meg. Og stolen passer godt inn med den fargerike kunsten. Broren min gjort meg oppmerksom på at vi har jo mye farge hjemme i Arendal der vi kommer fra. Det er kanskje en subtil overflytting og noe som føles velkjent.

Jeg jobber veldig mye utifra følelser, hvordan ting får meg til å føle, og det er vel egentlig det som gjør at de snakker sammen. Ting som er både pene og har en slags energi som gjør at jeg tiltrekkes objektet. Da jeg var yngre var jeg nok mer var opptatt av å fylle rom med ting som var riktige eller kule. Med årene har skjønt at hvis du bare er tålmodig, tar deg tid og leter litt så kommer de rette objektene til deg.

Det store maleriet er Ragnhild Nes. Jeg synes fargene er veldig flotte, og jo mer man stirrer inn i det, jo mer oppdager man; jeg ser for eksempel elver som renner rundt. Og så har jeg en blå Celesitne-krystall, steiner kan gi meg veldig mye i form av ren og stødig energi, og en platespiller. På skatollet står en fargerig vase, som jeg kjøpte på et marked i Sicilia i fjor. Jeg gikk forbi den flere ganger, og til slutt ble den med hjem i en liten plastikkpose.

For mange år siden fant jeg fantastiske store tegninger av Andrej Dubravsky på GIFC Galleri Golsa. Jeg kjøpte ingenting da og har tenkt på det mange ganger i ettertid. Men min bestevenninne var der og hun kapret en tegning, og den fikk jeg innrammet til min 30 årsdag. Jeg har også en skulptur fra Takumi Morozumi. Han stilte ut større ting på Kunsthøgskolen i Oslo, men jeg fikk bestilt en mindre versjon. Til slutt har jeg en liten keramikk skål som broren min har laget til meg, og så har jeg et analogt, abstrakt foto jeg har tatt av en nær venn.