Stine Aas om materialitet, samarbeid og egen designprosess
Vi har snakket med Stine Aas om hva som driver prosjektene hennes fremover, og hvordan hun underveis prøver å komme tilbake til essensen i det hun vil uttrykke.
Hun snakker om balansen mellom det stramme og det myke, og hvorfor detaljer først virkelig blir interessante når de også har en funksjon. Hun deler også erfaringer fra samarbeid – fra Kiosken i Bergen, til prosjekter med større aktører som Herman Miller.
Helt først så vil jeg spørre om hvilke verdier som er styrende i designprosessen dine? Om du har noen bærebjelker eller rød tråd som er viktig for deg?
Når jeg jobber med et prosjekt så prøver jeg alltid å identifisere hva som er essensen i det jeg har lyst til å gjøre, altså hva som er den styrende ideen. Prosjektet går jo gjerne i mange retninger underveis, men hvis jeg klarer å renske vekk støyet og fokusere på hva som behøves for at ideen skal komme frem på best mulig måte, så synes jeg det blir de beste produktene. Mitt design har en tydelig geometrisk estetikk, men ofte en kontrast, noe mykere, mer menneskelig. Det er i det organiske at et produkt får sin karakter, og det er viktig for at folk skal knytte seg til produktet. Samtidig er jeg veldig bevisst på at alle visuelle grep også har en funksjon. Bordet jeg designet for Herman Miller, for eksempel, har mange slike detaljer, som den sargen som går under bordet og gjennom de ytterste bjelkene. Den buen er ikke bare vakker, den gjør bordet mer slitesterkt. En buet form er mer tilgivende om du dunker borti med sko, og den bidrar også med økt komfort hvis du sitter med skoene av og lener føttene på den – noe jeg selv er veldig glad i.
Foto: Herman Miller
Er det noen av de prosjektene du har jobbet med som du er spesielt glad i selv?
Jeg er veldig glad i vannkannen Grab som jeg har designet for northern. Jeg blir ikke lei av den. Ideen var å lage en vannkanne som kun besto av to sylindre, en sylinder for vann og en sylinder som bøyes ut og blir en tut. Størrelsen gjør at man ikke trenger et tradisjonelt håndtak, og når man fyller vann i den fungerer tuten som et håndtak. Den er litt liten, men akkurat stor nok for mitt bruk.
Et litt annet type prosjekt er den C2S. Det er jo delvis et samarbeid?
Det var et samarbeid med Siv Støldal, ja. Det begynte egentlig med at vi gjorde et interiør til en kafe der det beitet sau rett utenfor vinduene. Vi fikk ull dirkete fra bonden og lagde løse seteputer til stolene i kafeen. Vi filtet ullen uten å separere fibrene, noe som ga en marmorert overflate med et mer organisk, nesten fellaktig uttrykk. Etter dette ble vi veldig nyskjerrig på ull fra gammelnorsk spæl og villsau, som er grov og lite egnet for garnproduksjon, men som har en rekke tekniske og miljømessige egenskaper som gjør den særlig interessant som møbelmateriale. Vi bestemte oss for å designe et møbel sammen, der tekstilet var det bærende elementet. Vi ønsket å utforske hvordan et materiale med lav kommersiell verdi, kan forhøyes og oppleves eksklusivt brukt i en ny kontekst. Så søkte vi om å bli med på Norwegian Presence utstillingen, og stilte ut stolen C2S i Milano i 2023.
Du har jo jobbet med Siv Støldal før, med kiosken – vil du fortelle litt mer om det konseptet?
Ja, Siv og jeg delte studio, og så startet vi kiosken sammen med grafisk designer Ann-Kristin Stølan og kurator Daniela Ramos Arias. Det ble opprinnelig startet som en kunstnerdrevet butikk i det atelierfellesskapet der vi hadde studio. Men så kom korona, og så hadde vi jo dette lokalet som kunne brukes. Jeg ble da invitert til å jobbe i lokalene, og brukte tiden der til å eksperimentere med å veve med rester av tau til blant annet dørmatter som jeg egentlig skulle stille ut på en utstilling i New York.
Og så fant vi tre ut at vi likte godt å jobbe sammen, og kunne tenke oss å gjøre flere sånne ting, og at Bergen trenger et sted med mer fokus på design – eller et slags galleri med mer fokus på prosess og design og tverrfaglighet. Så da startet vi det som nå er Kiosken, og har vi gjort denne typen utstillinger i mange år, med forskjellige utøvere.
Som et artist in residency for designere, høres det ut som?
Ja, det var egentlig det vi gjorde. Vi har hatt kunstnere, musikere, arkitekter, designere som har jobbet i lokalene våre i en måned. Man kunne enten arbeide fysisk i rommet eller bruke det til research, arrangere workshops, hva som helst. Det sentrale var å invitere publikum inn i den skapende prosessen, ikke å ende opp med et spesifikt sluttresultat. I dag gjør vi færre slike kunstneropphold, og fokuserer mer på rene utstillinger, men fortsatt med et tydelig tverrfaglig perspektiv.
Det høres ut som en kontrast til prosjekter og samarbeid med store internasjonale aktører, sånn som Herman Miller, som du nevnte. Hvordan har den prosessen vært?
Ja, det er en stor kontrast, men samtidig henger alt sammen. Jeg jobber både med interiør og møbeldesign, og fremdeles litt med kiosken. Den tverrfaglige, kuratoriske praksisen i Kiosken beriker de mer kommersielle prosjektene og omvendt.
Samarbeidet med Herman Miller har vært fantastisk. Man merker at designeren er høyt verdsatt gjennom hele prosessen, og det legger grunnlaget for et godt samarbeid. Jeg tror gode samarbeid er essensielle for å utvikle gode produkter. Det har vært givende å jobbe med en produsent som ikke vil kompromisse, men som er opptatt av kvalitet og presisjon i alle ledd.
Foto: Herman Miller