Harry Bertoia ble født som Arri Bertoia i landsbyen San Lorenzo i Friuli i Nord-Italia i 1915. Som femtenåring reiste han i 1930 til broren Oreste i Detroit, der han gikk på Cass Technical High School og fikk stipend til kunstskolen til Detroit Society of Arts and Crafts. I 1937 kom han med et nytt stipend til Cranbrook Academy of Art. Der møtte han Florence Schust, senere Knoll, Charles Eames og Eero Saarinen, og i 1939 ba Eliel Saarinen ham åpne metallverkstedet igjen. Under krigen var det lite metall, så han laget smykker, blant annet giftringen til Ray Eames.

I California arbeidet han med Charles og Ray Eames på formpresset kryssfiner. Løsningene hans gjorde produksjonen mulig, men han fikk ikke kreditt, og i 1946 gikk han videre. I 1950 flyttet han til Pennsylvania etter invitasjon fra Hans og Florence Knoll, som ga ham et eget metallverksted uten krav om å lage møbler. Som «metallmann» kom han fram til en serie stoler i sveiset trådgitter, blant dem Diamond Chair, som ble lansert i 1952. Han tegnet også jiggene som stolene ble laget i.

Honoraret ga ham frihet til å vie resten av livet til kunst. Det første store skulpturoppdraget kom i 1953 til General Motors Technical Center, og han laget alteret i Eero Saarinens kapell ved MIT. Rundt 1960 begynte han med klingende skulpturer av metallstaver. «Jeg slo tilfeldigvis borti en stang da jeg ville bøye den», har han fortalt. Lydene samlet han under navnet Sonambient og ga ut på elleve album.

Han laget over 50 offentlige skulpturer og døde i Barto i Pennsylvania i 1978. Arbeidene hans finnes blant annet i Philadelphia Museum of Art, Hirshhorn Museum og Walker Art Center.