Jeg ser på programmering som et subversivt verktøy, kanskje til og med et protestverktøy. Programmering gjør det mulig å bygge ting fra bunnen av, kutte avhengigheter, og utfordre de store aktørene i bransjen.

Vi er omgitt av teknologi som vi ikke forstår, laget av selskaper som gjør ufattelig mye skade på verden. Programmering er ikke bare et alt-mulig-verktøy, men et medium for motstand og mulighet til å stille spørsmål ved rådende fortellinger. Dette resonerer dypt i meg.

Da jeg studerte design rundt 2010, innså jeg at utdanningssystemet ikke var rustet for tempoet i den teknologiske utviklingen. Utdannelsen bestod i stor grad av å lære å bruke rigide, ferdig utviklede digitale verktøy.

Som Moholy-Nagy så vakkert uttrykte det, handler design om en åpen, eksperimentell holdning – en kombinasjon av oppfinnsomhet og kreativitet. I praksis opplevde jeg at dette idealet forvitret - og at design fremfor alt sees på som et verktøy for markedsføring.

Ja, et enormt tomrom. Designere er ment å skulle være innovatører, men vi har blitt lært opp til fremfor alt å bli gode kunder av rigid designprogramvare laget av teknologigiganter. Designprosessene våre blir kanalisert og styrt av et vanvittig tidspress. Denne utviklingen dreper kreativitet, samtidig som den gir inntrykk av at den gjør folk mer kreative.

Kreativ koding betyr faktisk programmering med et kunstnerisk formål. Men det er så mye mer enn det. Det lærer oss hvordan våre digitale enheter faktisk fungerer, på et ganske lavt nivå, det utfordrer og utvider kreativiteten vår, og det hjelper oss å utvikle en holdning til teknologisk enkelhet og oppfinnsomhet.

Det fungerer også som en kritisk design- og kunstpraksis som skaper tankevekkende ideer og samtaler. Men det er også veldig praktisk: kreativ koding er et håndverk, akkurat som å jobbe med tre - koden er både materialet og verktøyet samtidig.

Det er som forskjellen mellom å ha et piano i stuen og å kunne spille piano. De kognitive prosessene, kreativiteten, tenk på en jazzmusiker som improviserer, auraen til den musikken, hvordan hendene og kroppen beveger seg - alt dette er aspekter ved å lage musikk. Når du lar AI skrive kode for deg, spiller du ikke piano selv, du lytter til en middelmådig pianist som prøver å selge deg ideen om at det faktisk er du som spiller.

I en makaber historien fra det gamle Roma forteller filosofen Seneca om en rik forretningsmann, som holdt slaver og tvang dem til å lære alle slags ting - fra å sitere Homers myter til å holde imponerende taler. Forretningsmannen tenkte seg at slavene skulle bli forlengelser av han selv. Selvfølgelig fungerte ikke dette.

AI-produsert design er ikke kreativ, men håpløst middelmådig. Resultatet er at vi pumper terabytes av forutinntatt middelmådighet inn i en allerede skjøre infosfære.

Og siden du nevnte demokratisering" - jeg tror den eneste måten å demokratisere teknologi på ville være nedenfra og opp. Det kan bare skje gjennom fremveksten av en global bevegelse som omfavner åpen kildekode og åpen kunnskap, som anerkjenner de reelle risikoene og farene ved digital teknologi - og som involverer alle mennesker og hele fremtiden til systemene vi er en del av.

AI er utrolig praktisk. Jeg sier ikke at det er ubrukelig. Og det handler absolutt ikke om å dømme folk som tilpasser seg AI for å overleve i en svært konkurransedrevet verden. Ja, AI automatiserer irriterende og kjedelig arbeide. Jeg vil argumentere for at AI ikke er dårlig i seg selv. Problemet er tempoet i utviklingen, de underliggende, tilslørte maktstrukturene og omstendighetene AI implementeres under.

Noen teknologiledere sier at snart vil ingen trenge å kunne programmere lenger. Hva er insentivet deres for å si noe slikt? De vil selge flere grafikkort, få flere mennesker avhengige av produktene sine. Vi beveger oss mot en verden hvor vi gjør mindre med mer, ikke mer med mindre.

Som en som har praktisert og likt programmering i flere år, ser jeg for eksempel at studentene mine ikke klarer å bruke ChatGPT og andre AI-verktøy på en produktiv måte i kreativ koding. Det er ikke bare at koden blir oppblåst, rotete og umulig å forstå. Gjennom å lære å programmere fra grunnen av kan vi bli arkitekter som forstår hva som er mulig og hva som gir mening, for å skape rene og godt planlagte prosjekter som tjener eksakt det opprinnelige behovet.

Systematisk enkelhet betyr at hele produktet er enkelt, ikke bare hvordan det ser ut og føles. Hvis du går til en svensk møbelbutikk [som alle kjenner] og kjøper et minimalistisk møbel , er prosessene som ligger bak produksjonen av produktet for det meste ugjennomsiktige, kompliserte og skadelige for miljøet. Det er som om vi tar flyet til supermarkedet for å kjøpe et brød.

Design handler ikke om å gjøre stygge ting vakre. Det handler om å lage vakre ting.

Absolutt. Vi har nådd et platå i hype-syklusen. Åpen kildekode og Linux blir mer populære, folk stiller spørsmål ved politikken til sosiale medier, designere utvikler seg gradvis i retning av hackere. Dette er alle fantastiske tendenser og jeg er håpefull for hva fremtiden vil bringe.

Satse på det enkle. Prøv å forstå deg selv – lytt til det som resonerer med deg. Aksepter begrensningene og det ufullkomne. Vær snill med deg selv. Del følelser og bekymringer med andre. Ta ting med ro. Stol på at det ordner seg.